Michael skriver

I dag ble jeg rett og slett lykkelig. Grunnen til min lykksaligheit er nesten irriterende enkel.

Ungene jeg trener var perfekte i dag. De som sliter mest greide å henge med. De aller beste, som pleier å være vanskelige å holde interesserte, i alle fall for meg, de greide jeg å utfordre.

Dette fikk meg til å tenke litt på hvordan de aller smarteste sliter på skolen her i Norge.

De fleste vestelige land, tom. USA, har programmer for å følge opp de mest begava. Det sa nemlig aftenposten sist lørdag.

Det er kjipt å tenke på hvordan de begava kan bli problembarn istedenfor de beste i klassen, om de kjeder seg. Heldigvis kan det gå i stikk motsatt retning om de får skikkelig oppfølging. Noe som er fantastisk å se.

“Det beste her i livet er gratis, eller iaffal ganske billig”

Det er nå siste innspurten på skoleåret, og lærerne har klikka i vinkel. Prøver nesten hver dag. Innleveringer så godt som hver uke. Å ja, det er nå vi burde sette av tid til å øve til tentamen og eksamen. Hva er dette for noe tull? Vi skal riktignok lære noe dette siste året på videregående, men hvorfor skal alt skje de siste ukene?

Sånn som jeg har forstått det, er den beste måten å lære på ved å «arbeide jevnt og trutt». Lærerne som snakker om dette er tydeligvis ikke enige i sitt eget budskap. Med unntak av særemnet har de siste innleveringene som har noen alvorlig påvirkning på karakterene funnet sted de siste par ukene. Vi har riktignok ansvar for egen læring og lignende tull, men det er da vitterlig lærerne som styrer tempoet. Eller burde vi lese for oss selv sånn at vi kommer oss igjennom pensum OG får sove den siste uka? Å møte opp på skolen vil da ikke gi oss mye tilbake, men det har det sjelden gjort.

For meg virker det som om lærerne, som har holdt på med dette her en stund, burde ha en viss idé om hvordan skoleåret er satt sammen. Bildet jeg nå sitter med er disse ferdigutdanna menneskene som blir overraska over at den enorme elefanten som har dekka for horisonten siden skolestart, plutselig står foran oss. Lærerne prøver febrilsk å mobilisere styrkene for å overkomme den. Det er tydeligvis ingen av disse som visste at mot slutten av skoleåret så begynner det å nærme seg slutten av, ja nettopp, skoleåret.

Resultatet av dette er det vanlige skippertaket. Vi nileser og arbeider hardt med innleveringer og prøver, så lærerne har nok på oss til å kunne unnskylde en karakter. Dette er en helt forferdelig måte å lære på. Det å lese en tekst og gjengi den dagen etter, er ikke spesielt vanskelig. Om vi brukte hele gårsdagen på en tekst, sitter det meste til prøven. Vi har riktignok glemt alt før det har gått to-tre dager, men det er jo ikke viktig. Skole har ingenting med læring å gjøre nå. Bortsett fra å lære å få gode karakterer.

Skippertaktendenser er noe de fleste elever er skyldige i. Men at vi får dette fra lærerne våre er sørgelig. Hvordan kan de snakke om å arbeide jevnt og trutt gjennom skoleåret når de ikke gjør det selv engang? Er det rart elever arbeider på denne måten? Vi har jo blitt oppdratt til det!

Jeg håper dypt og inderlig at lærerne en dag lærer seg kalenderen og slutter å sippe over at «vi har så få timer igjen», når skoleplanen har vært ute i minst åtte måneder. Når dette skjer greier de kanskje å fordele arbeidet utover året, og ikke lesser på oss alt sammen de siste ukene.

For en liten stund siden ble jeg spurt om jeg ville konkurrere i et karatestemne, noe som vil si at jeg ble spurt om jeg ville la andre folk slå og sparke til meg. Riktignok er dette semi-kontakt, eller «touch», så sjansene for at jeg skal få noe mer enn litt stive ribbein eller enn god dult i nesa var minimale.

Dette var et lokalt stemne, så det ville være et greit sted for meg å debutere. Noe som virkelig er på tide etter mange år med gladvold. Problemet er, forhåpentligvis forståelig, at dette er skremmende. Jeg hadde ikke veldig stor tro på at jeg ville få skikkelig bank, men jeg tvilte ikke på at jeg kunne bli totalt overkjørt. Jeg er ikke akkurat en nybegynner, så noe sånt ville være flaut. Dessuten er dette rett og slett ikke noe behagelig, flere timer med venting for stress og pes. Jeg kunne heller bruke dagen på å være hjemme og slappe av eller bare være med som tilskuer og kose meg sammen med folka der.

Uheldigvis hadde jeg siden sist gang jeg fikk tilbudet om å delta, tatt over meg noe som er ganske avgjørende for hvordan jeg oppfører meg i forhold til ting som skremmer meg.

Frykt hindrer oss fra å gjøre veldig mye. Møte nye folk, leke med vannbøfler, ta «sjanser» som å bytte til ny og bedre jobb, hoppe utfor stup, eller stå for det vi mener mot mektigere folk enn oss. I noen tilfeller holder frykten oss i live. Andre ganger står vi ovenfor ting vi egentlig ikke burde være redde for, de er jo egentlig ikke farlige. Å spørre en vi er interessert i ut, be om lønnsforhøyelse eller å prøve på noe vi ikke allerede vet hvordan vi skal gjøre, er alle ting som er positive for oss å gjøre, i de fleste tilfeller.

For noen tusen år siden så ville det å gå opp til en dame være direkte farlig. Om «stammeledern» eller noen nær han ikke likte det, ville dette vært nok til at vi blir drept eller utvist fra samfunnet. Så frykten for å gjøre det holdt forfaren og genene i live. I dag er dette en bortkasta frykt, men vi har den fremdeles. På samme vis har vi redsler ovenfor ting som ikke egentlig er farlig for oss. Å vise svakhet får oss ikke drept i dag. Om jeg lider et knusende nederlag i et karatestemne, noe som heldigvis ikke er veldig sannsynlig, så vil det ikke være verre enn nettopp det. Et tap mot folk som er bedre enn meg.

Frykt er en god ting, mener jeg. Om man bare er klar over hva det er så er det ikke alltid frykta er noe anna en en guide til det som vil gjøre oss sterkere, ting vi vil vokse av. Mange mennesker gjør ikke det som skremmer de, men venter på at frykten skal gå vekk, noe den sjeldent gjør. Om de isteden så på denne frykten som en indikasjon på at her er det noe som det er verdt å prøve seg på. Frykten for fjellstup er riktignok fremdeles grei å ha, men det er lov til å tenke litt selv.

Så når jeg ble spurt så sa jeg ja. Når jeg fikk beskjed om at jeg var meldt på til lagkonkurranse så nekta jeg ikke. Når jeg ble spurt om jeg ville delta blant førstegangsdeltakere eller i eliteklassen, som også var mulig fordi jeg har holdt på en stund, bare ikke konkurrert før, så måtte jeg jo svare eliteklassen. Her var det bedre folk som jeg ville lære mer av å gå mot.

Resultatet etter dagen var en plasseringa på midten i begge gruppene jeg konkurrerte i. Så jeg gikk fornøyd og skjelven hjem etter en 10 timers dag der et par bananer og noen nøtter hadde vært det eneste jeg spiste.

Jeg vokste ikke enormt av denne dagen, men jeg fikk bekrefta nivået mitt, noe som hjelper godt på selvtilliten. Om jeg bare hadde blitt hjemme hadde jeg selvsagt angra i ettertid. Dette var noe som ikke føltes som noe positivt når jeg hadde valget om å gjøre det eller ei, men frykten var helt feilplassert, så jeg brukte den heller til å få bekrefta at det var dette jeg burde gjøre.

Nå mistenker jeg at det er tid for å sove, klokka er snart halv tre, så god natt. Flott med en kommentar forresten :]

år jeg satt i badekaret mitt tenkte jeg på hvor flott det egentlig er. Sittende i badekaret kan jeg lese, drikke øl og høre på musikk. Eller bare sitte. Det er et fint rituale jeg har fått meg. Jeg føler meg litt som kapteinen i Douglas Adams Restauranten der universet slutter. Han tilbringer en lang reise til en anna planet i et badekar, og kunne ikke hatt det mer komfortabelt.

Vi finner alle en måte å koble ut på. En eller annen form for dagdrømming. En sjanse til å summe seg og få tenkt over ting. Min metode består av hyppige bad.

Badekaret og jeg er ikke bare gode venner. Når jeg sitter der pleier jeg å ta med mobilen. Dette har dessverre ikke gått smertefritt. Jeg mista én i en drukningsulykke for et lite år sida, og den jeg har nå har allerede blitt skadeskutt av en dusj med vann.

Men jeg kan ikke være sur. Midt oppi alt som heter stress kan jeg sette meg ned for litt vestlig meditasjon. Ikke bry meg om ting som må gjøres og heller bare sitte. Kanskje jeg grubler litt og.

“Don’t you want to interrogate the prisoners, sir?” he squaled.

The Captain peered at him in bemusement.

“Why on Golgafrincham should I want to do that?” he asked.

“To get information out of them, sir! To find out why they came here!”

“Oh no, no, no,” said the Captain. “I expect they just dropped in for a quick jynnan tonnyx, don’t you?”

“But they’re my prisoners! I must interrogate them!”

The Captain looked at them doubtfully.

“Oh all right,” he said, “if you must. Ask them what they want to drink.”

Flott sitat fra Restauranten Der Universet Slutter.

Jeg har et litt sært syn på ungdom og tid. Vi er visstnok både utålmodige og blir fort lei av nye ting. Det har sine logiske grunner.

Tida er relativ. For de som er gamle nok til å ha barn vet dere (andre vet gjerne óg) hvordan det er å være på biltur med et barn. Er vi fremme enda? spør minstemann før det har gått lang tid. Dette er fordi en halvtime er proporsjonalt enormt stor sammenligna med en halvtime for en voksen. Jeg skal ikke gå inn på matematikken, som er enkel nok, men du ser kanskje forholdstallet for deg? Én time når du er to år er langt mer enn én time når du har levd i 50 år, det er det jeg sier.

Hva har så dette med den utålmodige ungdommen å gjøre? Jeg mener nemlig at vi kan påberope oss den samme, relativt sett, uutholdelige monotone tilværelse. Å gå inn på revolusjon og radikal ungdom vil være å strekke min lille hypotese langt, så la oss gjøre det. Opprør har vært en ungdomsgreie, riktignok ikke for min generasjon, men tar vi et skritt bakover ser vi litt av det. Vi har ikke tid til byråkratiet seintvirkende prosess, vi vil ha endring og vi vil ha mye av det. Nå. Vi klarer omstillinga. Hvorfor skulle vi ikke? Vi har tross alt tilpassa oss dette levesettet sånn noenlunde på få år.

Så hvordan er skolen for oss? Ett år! For å ikke snakke om hele tre! Dette er mye tid som ikke går fort. Når vi går på skolen dag ut og dag inn nå tenker vi ikke at «snart er det vinterferie, så påskeferie, og før jeg vet ordet av det er året omme», som voksne hevder de gjør. Det vi tenker på er de seine minuttene før timen er omme, de neste timene etter som går minst like treigt, og hvordan dette vil gå utrolig sakte i fire dager til før helga er her og tidsregninga trenger et anna perspektiv for å være beskrivende.

Så hva er det egentlig jeg vil si? Bare at du burde tenke deg over et øyeblikk før du sukker høyt av yngstemann i baksetet som spør om vi start er framme, eller av ungdommen som synes åtte timers skoledag er lang. For de er det nemlig langt mer tid enn det du tror.

Første post. Store greier. Lurer egentlig på om dette her varer lengre enn én måned før jeg bli lei, men det er jo ingen grunn til å la være å skrive. Føler jo jeg er noen år etter alle andre. Blogging har jo allerede fått mye oppmerksomhet, og gått i glemmeboka igjen. På en anna side, jeg er ikke bare en del av den tidligere hypen, og det er bra.

Forslag til tittel på denne første posten var forresten «hei verden», noe som bare er fantastisk. Dette er standarduttrykket man skal få printa ut når man lærer å kode. Blogging er nok nerdete.

Hva skal jeg skrive om mon tro? Jeg aner egentlig ikke. Jeg har noen få skriverier fra når jeg lå våken halve natta for noen uker sida, de legger jeg kanskje ut. Det å skrive er veldig behagelig, merker jeg i alle fall. Sitter her ved siden av en kaffekopp, med Ayreons siste album på øret og en hyggelig gjeng som jeg chatter med. Gjør det gjerne igjen.

Dette får holde. Har ikke mye jeg vil ha sagt i dag, virker det som.