Eller … nytt theme! Jeg bytta til et som har muligheten for custom header. Så endra jeg på et banksy-bilde i mspaint og satt det inn. Det ser ikke veldig gærnt ut, til å være gjort av en gjennomført amatør :]

Deilig å snart være ferdig med de værste vaktene på jobb, har ikke noe særlig energi igjen til å trene, lese og undre. You know, the finer things in life.

I går natt, etter å ha vært på jobb og fått indirekte beskjed fra sjefen om at vi måtte gå hjem om det er lite å gjøre på stasjonen - vi antar uten betaling - begynte jeg å gruble.

Dette kan da umulig være lov? var den første tanken min. David fant fram arbeidsmiljøloven, og vi begynte å lese. Lite visste vi at dette er et av de morsomste verka utgitt i nyere tid.

Kapittelet (eller hva dere kaller det, jeg har ikke hatt rettslære, så skyt meg) om arbeidstid er kanskje det som framprovoserte mest latter:

§ 10-4. Alminnelig arbeidstid

1. Den alminnelige arbeidstid må ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager.

Okay. Jeg, og de fleste andre på jobben, har jobba seinvakter etterfulgt av tidligvakter. Dette vil si mellom 12 og 16 timer i løpet av 24 timer, med en helt grei pause i mellom. Er ikke dette vanlig, da?

Selvsagt finnes det mer ekstreme versjoner av brudd på denne loven. Å jobbe fra halv åtte om morran til halv ett på natta, med to timers pause på dagen var min søndag for to uker siden. I morra skal jeg jobbe fra klokka seks på morran til halv ett på natta, med fem timers pause midt på dagen.

Dette her er selvsagt frivillig fra min side, men selve bruddet på arbeidsmiljøloven er helt vanlig med det antall ansatte vi har.

I samme … paragraf? (ai know noothing)… Kan vi egentlig krysse av alle som brutt hos oss. Med unntak av tredje ledd som snakker om beredskapsvakter. Dette er noen sjefen bare har ønska å bryte.

David og jeg bare ler. Har vi det så ille på jobb?

Hvorfor ser vi på deler av arbeidsmiljøloven som unødvendig luksus? Primært fordi vi er få ansatte på jobben. Noen ganger blir vaktene satt opp på denne måten, andre ganger blir folk rett og slett syke eller kan ikke møte på jobb. Da må man jobbe mye i perioder. Kort sagt ser vi vel på det som naturlig.

§ 10-3 sier også noe interessant som angår de fleste deltidsansatte på vår alder: «Dersom ikke annet fremgår av tariffavtale, skal arbeidsplanen drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte så tidlig som mulig og senest to uker før iverksettelsen.» Om noen alltid har hatt arbeidsplanen minst to uker før arbeidstida så er de ekstremt heldige angående sjefer og tillitsvalgte! Det å få beskjed en dag eller to i forveien er ikke gøy, men det er langt i fra uvanlig for flere jeg kjenner. Å få beskjed én uke i forveien er litt luksus.

Mer gøy!

§ 10-9. Pauser

1. Arbeidstaker skal ha minst en pause dersom den daglige arbeidstiden overstiger fem og en halv time. Pausene skal til sammen være minst en halv time hvis den daglige arbeidstid er minst åtte timer. Dersom arbeidstaker ikke fritt kan forlate arbeidsplassen under pausen eller der det ikke finnes tilfredsstillende pauserom, skal pausen regnes som en del av arbeidstiden. Når forholdene gjør det nødvendig, kan pausen forskyves.

Nei, dette var morsomt. Vi har pauser der vi blir trukket for lønn OG skal være tilgjengelige på jobb. De fleste ansatte bryr seg riktignok ikke om dette, men jeg har i alle fall blitt trukket i lønn for å hive innpå litt mat mens det har vært stille på jobb. En anna ting er at vi har krav på en pause. Når man står aleine på jobb i 4 timer av en sekstimersvakt blir det sjeldent noen som helst pause.

Er det forresten nødvendig å nevne at tarifflønn ikke er en realitet hos oss? Hva med at vanlig overtidsbetaling for lange vakter aldri skjer? Nei, sikkert ikke.

Paragraf 11-2, ledd 3 (eeyh, kan dette være rett?) sier: «For ungdom mellom 15 og 18 år som ikke er skolepliktig, skal arbeidstiden ikke overstige 8 timer i døgnet og 40 timer i uken.» Hos oss har flere under atten hatt vakter på godt over åtte timer. Kos.

Dette var som regel nattevakter, så i samme slengen får vi brutt §11-3 ledd 3, den sier bl.a.: «Ungdom mellom 15 og 18 år som ikke er skolepliktig skal ha en arbeidsfri periode på minst 8 timer som omfatter tiden mellom kl. 2300 og kl. 0600» Vi har faktisk en egen vakt som vanligvis blir tatt av de under atten. Denne vakta er til etter 11 på kvelden.

§11-5 som tar for seg ungdom og pauser er selvsagt brutt. Ikke vits å sitere engang, er det?

Etter å ha lest litt en av de morsomste tekstene jeg har vært borti står David og jeg igjen med noen greie tanker:

Michael: Dette er så jævla tragisk
Michael: Sitter og ler av arbeidsmiljøloven!
Michael: “hahaha, har noen det virkelig så greit?”
David: men herregud da, de som skrev denne er vel noen som er dritt late elns?

Jeg burde også nevne at de virkelige seriøse brudda var vanligere og langt mer seriøse før. Bare på det siste året, etter at organisering og tillitsvalgt ble en realitet, har vi fått det mye bedre. Faktisk tarifflønn er på vei, vi har stor fleksibilitet angående arbeidstid og helt greie arbeidsoppgaver. Alt dette takket være en ny og flott daglig leder og tillitsvalgt. De fleste brudda på arbeidsmiljøloven nå er totalt frivillige, ikke en del av en vanlig arbeidsdag. Med unntak av gårsdagens hendelse. Men daglig leder har ferie, så da styrer sjefen litt.

Nå skal jeg på jobb … Og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å kose meg :]

Sitter i boksern og slapper av med diablo iii trailere (jeg er som rødmende skolepike foran alt blizzard, koos)
Så ringer sjefen. “Skulle ikke du vært på jobb nå? Det står det på min plan” Stressa leting etter planen min og sjekking av hukommelsen. Jeg trodde det var senere i dag, men man vet jo aldri. Jeg måtte bare si at jeg trodde jeg skulle ha en anna vakt. “ok, får ringe og sjekke litt rundt”

10 min etter sender jeg ho en meldig og spør hva det ble av. Kanskje jeg må møte opp på jobb?
Neida, det var ho som skulle hatt den vakta ingen kom på.

For en crappy måte å starte dagen på. Hadde ikke fått kaffe engang.

Uansett: diablo 3-godteriet har kommet ut på www.blizzard.com. Spillet ser foreløpig mer ut som en oppgradering enn et nytt spill, men vi får se. Tøft e det lel.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå. Hvofor? Russetid og skriftlige eksamener. Begge gikk bedre enn forventa. Hurra!

Det første jeg gjorde når jeg innså at jeg endelig ikke har lekser, var å rydde. Pc-en hadde en korrupt versjon av vista, en ikke-fungerende versjon av linux og leiligheten min føltes enda mer ødelagt enn pc-en.

Nerdedigresjon: Vista er selvsagt det værste jeg kan ha på pc-en. Siste opperativsystem fra et firma jeg ikke liker, som tragiske nok fungerer bedre enn alle alternativer. Ikke engang windows xp fungerer. Installasjons-cd-en trodde meg ikke når jeg hevda jeg har en harddisk. Linux, eller (k)ubuntu er nesten like ille. Den siste versjonen er god. Jeg likte den. Problemet var bare at akkurat 8.04 har et problem med lyd på akkurat min type bærbar pc. På den forrige versjonen fungerte dette, men mye anna gjorde ikke der. Blah.

I går natt prøvde jeg å legge meg tidlig. Noe som gikk greit. Jeg prøvde å sovne tidlig også. Noe som ikke gikk greit. Jeg måtte opp på jobb kl 7, en tanke som for meg er den beste måten å holde seg våken på. Jeg stresser over å sovne, så jeg sovner ikke. Faen.

På morran gikk alt bedre. Koselig med lønsforhøyelse. Koselig å jobbe. Rett fra jobb var det hjem for å dusje og bytte klær, og før det hadde gått en halvtime var jeg i et familieselskap. Min fetter, som er 20 år yngre enn meg(+- noen timer), hadde navnedag. Også kos.

Så tilbake til gammel standard: I badekaret begynte jeg å gruble over et par ting. Slutter ektepar å være interessert i hverandre? For ett år sida var et par jeg kjenner rett og slett flinke til offentlig akseptert tafsing. Nå er de gift og alt ser ut til å være slutt. Er ikke familie som har tatt kverken på noe. Familie har de vært i mange år.

Dette paret var bare det som fikk meg på tanken, men ektepar generelt har en tendens til å bli irriterende komfortable med hverandre når jeg tenker meg om. De trenger ikke å sjekke innom hverandre engang, virker det som. Å kysse i offentlighet, eller i det hele tatt å ta på hverandre. Å hviske noe til hverandre eller sende blikk som forteller hverandre noe høyst internt – Alt dette ser ut til å være over. Når begge er sammen blant andre mennesker sitter de ikke engang ved siden av hverandre. De snakker såvidt med hverandre. Dette er selvsagt litt for å være sosiale, men det får da være grenser.

Det jeg prøver å si er at det er et punkt mellom forelska tennåringer og amish der alle kjærester havner. Gifteringer ser ut til å komme med svarte hatter og skjegg …

I dag ble jeg rett og slett lykkelig. Grunnen til min lykksaligheit er nesten irriterende enkel.

Ungene jeg trener var perfekte i dag. De som sliter mest greide å henge med. De aller beste, som pleier å være vanskelige å holde interesserte, i alle fall for meg, de greide jeg å utfordre.

Dette fikk meg til å tenke litt på hvordan de aller smarteste sliter på skolen her i Norge.

De fleste vestelige land, tom. USA, har programmer for å følge opp de mest begava. Det sa nemlig aftenposten sist lørdag.

Det er kjipt å tenke på hvordan de begava kan bli problembarn istedenfor de beste i klassen, om de kjeder seg. Heldigvis kan det gå i stikk motsatt retning om de får skikkelig oppfølging. Noe som er fantastisk å se.

“Det beste her i livet er gratis, eller iaffal ganske billig”

]]> http://michaelskriver.wordpress.com/2008/05/07/lykkelig/feed/ Michael http://michaelskriver.wordpress.com/2008/04/08/skippertaksskolen/ http://michaelskriver.wordpress.com/2008/04/08/skippertaksskolen/#comments Tue, 08 Apr 2008 23:49:19 +0000 Michael http://michaelskriver.wordpress.com/?p=7

Det er nå siste innspurten på skoleåret, og lærerne har klikka i vinkel. Prøver nesten hver dag. Innleveringer så godt som hver uke. Å ja, det er nå vi burde sette av tid til å øve til tentamen og eksamen. Hva er dette for noe tull? Vi skal riktignok lære noe dette siste året på videregående, men hvorfor skal alt skje de siste ukene?

Sånn som jeg har forstått det, er den beste måten å lære på ved å «arbeide jevnt og trutt». Lærerne som snakker om dette er tydeligvis ikke enige i sitt eget budskap. Med unntak av særemnet har de siste innleveringene som har noen alvorlig påvirkning på karakterene funnet sted de siste par ukene. Vi har riktignok ansvar for egen læring og lignende tull, men det er da vitterlig lærerne som styrer tempoet. Eller burde vi lese for oss selv sånn at vi kommer oss igjennom pensum OG får sove den siste uka? Å møte opp på skolen vil da ikke gi oss mye tilbake, men det har det sjelden gjort.

For meg virker det som om lærerne, som har holdt på med dette her en stund, burde ha en viss idé om hvordan skoleåret er satt sammen. Bildet jeg nå sitter med er disse ferdigutdanna menneskene som blir overraska over at den enorme elefanten som har dekka for horisonten siden skolestart, plutselig står foran oss. Lærerne prøver febrilsk å mobilisere styrkene for å overkomme den. Det er tydeligvis ingen av disse som visste at mot slutten av skoleåret så begynner det å nærme seg slutten av, ja nettopp, skoleåret.

Resultatet av dette er det vanlige skippertaket. Vi nileser og arbeider hardt med innleveringer og prøver, så lærerne har nok på oss til å kunne unnskylde en karakter. Dette er en helt forferdelig måte å lære på. Det å lese en tekst og gjengi den dagen etter, er ikke spesielt vanskelig. Om vi brukte hele gårsdagen på en tekst, sitter det meste til prøven. Vi har riktignok glemt alt før det har gått to-tre dager, men det er jo ikke viktig. Skole har ingenting med læring å gjøre nå. Bortsett fra å lære å få gode karakterer.

Skippertaktendenser er noe de fleste elever er skyldige i. Men at vi får dette fra lærerne våre er sørgelig. Hvordan kan de snakke om å arbeide jevnt og trutt gjennom skoleåret når de ikke gjør det selv engang? Er det rart elever arbeider på denne måten? Vi har jo blitt oppdratt til det!

Jeg håper dypt og inderlig at lærerne en dag lærer seg kalenderen og slutter å sippe over at «vi har så få timer igjen», når skoleplanen har vært ute i minst åtte måneder. Når dette skjer greier de kanskje å fordele arbeidet utover året, og ikke lesser på oss alt sammen de siste ukene.

]]> http://michaelskriver.wordpress.com/2008/04/08/skippertaksskolen/feed/ Michael http://michaelskriver.wordpress.com/2008/03/31/frykt/ http://michaelskriver.wordpress.com/2008/03/31/frykt/#comments Mon, 31 Mar 2008 00:26:31 +0000 Michael http://michaelskriver.wordpress.com/?p=5

For en liten stund siden ble jeg spurt om jeg ville konkurrere i et karatestemne, noe som vil si at jeg ble spurt om jeg ville la andre folk slå og sparke til meg. Riktignok er dette semi-kontakt, eller «touch», så sjansene for at jeg skal få noe mer enn litt stive ribbein eller enn god dult i nesa var minimale.

Dette var et lokalt stemne, så det ville være et greit sted for meg å debutere. Noe som virkelig er på tide etter mange år med gladvold. Problemet er, forhåpentligvis forståelig, at dette er skremmende. Jeg hadde ikke veldig stor tro på at jeg ville få skikkelig bank, men jeg tvilte ikke på at jeg kunne bli totalt overkjørt. Jeg er ikke akkurat en nybegynner, så noe sånt ville være flaut. Dessuten er dette rett og slett ikke noe behagelig, flere timer med venting for stress og pes. Jeg kunne heller bruke dagen på å være hjemme og slappe av eller bare være med som tilskuer og kose meg sammen med folka der.

Uheldigvis hadde jeg siden sist gang jeg fikk tilbudet om å delta, tatt over meg noe som er ganske avgjørende for hvordan jeg oppfører meg i forhold til ting som skremmer meg.

Frykt hindrer oss fra å gjøre veldig mye. Møte nye folk, leke med vannbøfler, ta «sjanser» som å bytte til ny og bedre jobb, hoppe utfor stup, eller stå for det vi mener mot mektigere folk enn oss. I noen tilfeller holder frykten oss i live. Andre ganger står vi ovenfor ting vi egentlig ikke burde være redde for, de er jo egentlig ikke farlige. Å spørre en vi er interessert i ut, be om lønnsforhøyelse eller å prøve på noe vi ikke allerede vet hvordan vi skal gjøre, er alle ting som er positive for oss å gjøre, i de fleste tilfeller.

For noen tusen år siden så ville det å gå opp til en dame være direkte farlig. Om «stammeledern» eller noen nær han ikke likte det, ville dette vært nok til at vi blir drept eller utvist fra samfunnet. Så frykten for å gjøre det holdt forfaren og genene i live. I dag er dette en bortkasta frykt, men vi har den fremdeles. På samme vis har vi redsler ovenfor ting som ikke egentlig er farlig for oss. Å vise svakhet får oss ikke drept i dag. Om jeg lider et knusende nederlag i et karatestemne, noe som heldigvis ikke er veldig sannsynlig, så vil det ikke være verre enn nettopp det. Et tap mot folk som er bedre enn meg.

Frykt er en god ting, mener jeg. Om man bare er klar over hva det er så er det ikke alltid frykta er noe anna en en guide til det som vil gjøre oss sterkere, ting vi vil vokse av. Mange mennesker gjør ikke det som skremmer de, men venter på at frykten skal gå vekk, noe den sjeldent gjør. Om de isteden så på denne frykten som en indikasjon på at her er det noe som det er verdt å prøve seg på. Frykten for fjellstup er riktignok fremdeles grei å ha, men det er lov til å tenke litt selv.

Så når jeg ble spurt så sa jeg ja. Når jeg fikk beskjed om at jeg var meldt på til lagkonkurranse så nekta jeg ikke. Når jeg ble spurt om jeg ville delta blant førstegangsdeltakere eller i eliteklassen, som også var mulig fordi jeg har holdt på en stund, bare ikke konkurrert før, så måtte jeg jo svare eliteklassen. Her var det bedre folk som jeg ville lære mer av å gå mot.

Resultatet etter dagen var en plasseringa på midten i begge gruppene jeg konkurrerte i. Så jeg gikk fornøyd og skjelven hjem etter en 10 timers dag der et par bananer og noen nøtter hadde vært det eneste jeg spiste.

Jeg vokste ikke enormt av denne dagen, men jeg fikk bekrefta nivået mitt, noe som hjelper godt på selvtilliten. Om jeg bare hadde blitt hjemme hadde jeg selvsagt angra i ettertid. Dette var noe som ikke føltes som noe positivt når jeg hadde valget om å gjøre det eller ei, men frykten var helt feilplassert, så jeg brukte den heller til å få bekrefta at det var dette jeg burde gjøre.

Nå mistenker jeg at det er tid for å sove, klokka er snart halv tre, så god natt. Flott med en kommentar forresten :]

]]> http://michaelskriver.wordpress.com/2008/03/31/frykt/feed/ Michael business-jump.jpg http://michaelskriver.wordpress.com/2008/03/09/badekaret-mitt/ http://michaelskriver.wordpress.com/2008/03/09/badekaret-mitt/#comments Sun, 09 Mar 2008 10:47:07 +0000 Michael http://michaelskriver.wordpress.com/?p=4

år jeg satt i badekaret mitt tenkte jeg på hvor flott det egentlig er. Sittende i badekaret kan jeg lese, drikke øl og høre på musikk. Eller bare sitte. Det er et fint rituale jeg har fått meg. Jeg føler meg litt som kapteinen i Douglas Adams Restauranten der universet slutter. Han tilbringer en lang reise til en anna planet i et badekar, og kunne ikke hatt det mer komfortabelt.

Vi finner alle en måte å koble ut på. En eller annen form for dagdrømming. En sjanse til å summe seg og få tenkt over ting. Min metode består av hyppige bad.

Badekaret og jeg er ikke bare gode venner. Når jeg sitter der pleier jeg å ta med mobilen. Dette har dessverre ikke gått smertefritt. Jeg mista én i en drukningsulykke for et lite år sida, og den jeg har nå har allerede blitt skadeskutt av en dusj med vann.

Men jeg kan ikke være sur. Midt oppi alt som heter stress kan jeg sette meg ned for litt vestlig meditasjon. Ikke bry meg om ting som må gjøres og heller bare sitte. Kanskje jeg grubler litt og.

“Don’t you want to interrogate the prisoners, sir?” he squaled.

The Captain peered at him in bemusement.

“Why on Golgafrincham should I want to do that?” he asked.

“To get information out of them, sir! To find out why they came here!”

“Oh no, no, no,” said the Captain. “I expect they just dropped in for a quick jynnan tonnyx, don’t you?”

“But they’re my prisoners! I must interrogate them!”

The Captain looked at them doubtfully.

“Oh all right,” he said, “if you must. Ask them what they want to drink.”

Flott sitat fra Restauranten Der Universet Slutter.

Jeg har et litt sært syn på ungdom og tid. Vi er visstnok både utålmodige og blir fort lei av nye ting. Det har sine logiske grunner.

Tida er relativ. For de som er gamle nok til å ha barn vet dere (andre vet gjerne óg) hvordan det er å være på biltur med et barn. Er vi fremme enda? spør minstemann før det har gått lang tid. Dette er fordi en halvtime er proporsjonalt enormt stor sammenligna med en halvtime for en voksen. Jeg skal ikke gå inn på matematikken, som er enkel nok, men du ser kanskje forholdstallet for deg? Én time når du er to år er langt mer enn én time når du har levd i 50 år, det er det jeg sier.

Hva har så dette med den utålmodige ungdommen å gjøre? Jeg mener nemlig at vi kan påberope oss den samme, relativt sett, uutholdelige monotone tilværelse. Å gå inn på revolusjon og radikal ungdom vil være å strekke min lille hypotese langt, så la oss gjøre det. Opprør har vært en ungdomsgreie, riktignok ikke for min generasjon, men tar vi et skritt bakover ser vi litt av det. Vi har ikke tid til byråkratiet seintvirkende prosess, vi vil ha endring og vi vil ha mye av det. Nå. Vi klarer omstillinga. Hvorfor skulle vi ikke? Vi har tross alt tilpassa oss dette levesettet sånn noenlunde på få år.

Så hvordan er skolen for oss? Ett år! For å ikke snakke om hele tre! Dette er mye tid som ikke går fort. Når vi går på skolen dag ut og dag inn nå tenker vi ikke at «snart er det vinterferie, så påskeferie, og før jeg vet ordet av det er året omme», som voksne hevder de gjør. Det vi tenker på er de seine minuttene før timen er omme, de neste timene etter som går minst like treigt, og hvordan dette vil gå utrolig sakte i fire dager til før helga er her og tidsregninga trenger et anna perspektiv for å være beskrivende.

Så hva er det egentlig jeg vil si? Bare at du burde tenke deg over et øyeblikk før du sukker høyt av yngstemann i baksetet som spør om vi start er framme, eller av ungdommen som synes åtte timers skoledag er lang. For de er det nemlig langt mer tid enn det du tror.

]]> http://michaelskriver.wordpress.com/2008/02/23/utalmodig-ungdom/feed/ Michael http://michaelskriver.wordpress.com/2008/02/19/hallo-verden/ http://michaelskriver.wordpress.com/2008/02/19/hallo-verden/#comments Tue, 19 Feb 2008 14:11:08 +0000 Michael

Første post. Store greier. Lurer egentlig på om dette her varer lengre enn én måned før jeg bli lei, men det er jo ingen grunn til å la være å skrive. Føler jo jeg er noen år etter alle andre. Blogging har jo allerede fått mye oppmerksomhet, og gått i glemmeboka igjen. På en anna side, jeg er ikke bare en del av den tidligere hypen, og det er bra.

Forslag til tittel på denne første posten var forresten «hei verden», noe som bare er fantastisk. Dette er standarduttrykket man skal få printa ut når man lærer å kode. Blogging er nok nerdete.

Hva skal jeg skrive om mon tro? Jeg aner egentlig ikke. Jeg har noen få skriverier fra når jeg lå våken halve natta for noen uker sida, de legger jeg kanskje ut. Det å skrive er veldig behagelig, merker jeg i alle fall. Sitter her ved siden av en kaffekopp, med Ayreons siste album på øret og en hyggelig gjeng som jeg chatter med. Gjør det gjerne igjen.

Dette får holde. Har ikke mye jeg vil ha sagt i dag, virker det som.